Denne kommentaren ble først publisert i Aftenposten og er gjengitt med tillatelse.

Aftenposten har jobbet med pendlerboliger jevnt og trutt siden høstens avsløringer av Kjell Ingolf Ropstads utnyttelse av reglene.

Bakgrunnen for arbeidet er en oppriktig tro på at vårt politiske system er avhengig av tillit. Den tilliten er igjen avhengig av at våre folkevalgte følger regler like samvittighetsfullt som de forventer at innbyggerne i Norge følger lovene og reglene de vedtar på vegne av oss alle.

Noen av pendlerboligsakene har vært alvorlige. Andre har vært langt mindre alvorlig, men de har vist frem hull eller uklarheter i regelverket. Nå gjennomgås mange av reglene for ordninger på Stortinget nettopp på denne bakgrunnen.

Undersøkelsen av arbeidsminister Hadia Tajiks (Ap) pendlerbolig er en av mange saker. Den er ikke kjempestor, ingenting her fremstår som en skandale, men også denne saken viser frem hull i reglene, stort rom for egenvurdering fra representantens side, som altså har ført til at Stortingets administrasjon nå ikke vet om det var riktig å tildele Tajik bolig i 2019.

Det uvanlige med denne saken er prosessen frem mot publisering. Den ligner lite annet. Fredag valgte Tajik å kommentere Aftenpostens arbeid i harde ordelag på Facebook, uten at noen sak var publisert.

Blant poengene hennes er en opplevelse av at hun ble presset til å snakke om noe hun ikke liker å snakke om, sin sikkerhetssituasjon. Tajik mener at sikkerhetssituasjonen rundt henne gjorde det opplagt at hun måtte ha pendlerbolig, og at det ikke hadde noen hensikt å spørre mer om det.

Situasjonen hun var i blant annet i 2019, er kjent. Det var en situasjon som de fleste forstår påvirker boligbehovet. Men detaljer om dette har aldri vært kjernen her, heller ikke har det vært noe behov fra Aftenpostens side å utbrodere det.

Aftenposten har stilt helt normale spørsmål om tildeling og kriterier for tildeling og ikke stoppet når svaret var «sikkerhet». Vi ville ta rede på hvordan sikkerhet eventuelt ble inkorporert i tildelingskriteriene hos Stortinget, og hva som var PSTs rolle i dette.

PSTs rolle ble fremlagt som helt sentral, men PST har ingen mening om hvorvidt representanter bor i pendlerbolig eller for eksempel leier bolig.

Da Tajik omtalte saken i et Facebook-innlegg fredag kveld, ble det skapt inntrykk av at Aftenposten ville presentere en skandale. Jeg vet ikke hvordan Tajik definerer skandale, men dette er en ordinær nyhetssak i et stort sakskompleks, ingen skandale.

Tajik har oppfattet at Aftenposten ville publisere nærmest uavhengig av hennes svar. Men her er det vesentlig å understreke at hele poenget med å be om svar, er at det kan påvirke saken. Det har svarene gjort. At det ble satt en frist for svarene, er helt normal journalistisk metode, ikke et forsøk på utpressing. Når vi får svar, kan vi vurdere det opp mot opplysninger vi allerede har, og eventuelt stille flere spørsmål for å forstå mer.

Så håper og tror jeg at hverken Tajik eller Aftenposten (det vet jeg) ønsket å havne i denne situasjonen. Når det først har skjedd, må vi gå i oss selv for å se hva vi kunne ha gjort annerledes. Og kanskje statsråden kan gjøre det også.