Kulturprofilen ble reddet av tvilen

Om kvelden 2. november 2017 fikk offentligheten vite om det som antagelig var Norges største overgrepsetterforskning i kjølvannet av den verdensomspennende Metoo-kampanjen. En kjent profil i hovedstadens kultur- og natteliv var siktet av politiet.

«Kulturtopp siktet for flere voldtekter», var overskriften i VG. «Kjent kulturtopp og utelivsprofil siktet for flere nachspiel-voldtekter», var tittelen i Dagbladet. Her i NRK var første melding at «en mann kjent i medie- og kulturmiljøet i Oslo er siktet for flere voldtekter mot en rekke kvinner».

I dag, drøye fire år etter, ble den såkalte kulturprofilen Gaute Drevdal frifunnet for åtte av ni påståtte voldtekter. Dommen på 77 sider fra Borgarting lagmannsrett er grundig og svært omfattende. Oppsummert kan man si at Drevdal reddes av tvilen.

Bakgrunnen er de svært strenge kravene til å dømme noen i det norske rettssystemet. Det heter seg at all rimelig og fornuftig tvil skal komme den tiltalte til gode. Med andre ord må dommerne være helt sikre dersom en tiltalt skal kjennes skyldig. Høyesterett har også uttalt at «Prinsippet om at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme den tiltalte til gode er en bærebjelke i straffeprosessen».

Med dette som bakteppe har flertallet av dommerne denne gangen kommet til at Drevdal ikke kan dømmes for de fleste forholdene i tiltalen. I motsetning til i Oslo tingrett, der han ble dømt til 13 og et halvt års fengsel for totalt ni voldtekter.

I lagmannsrettens dom slås det fast at det ikke er slik at retten tror mer på Drevdal enn de fornærmede. Retten skriver at «det avgjørende er om det meget strenge strafferettslige beviskravet oppfylt for hver post i tiltalen» Svaret på dette ble altså nei på et stort flertall av tiltalepunktene.

Det sier seg selv at saker av dette typen er krevende å avgjøre. Anklagepunktene går langt tilbake i tid, og det er få eller ingen tekniske bevis. Da står man igjen med forklaringene til tiltalte, fornærmede og vitner.

Det blir heller ikke lettere av at det hele skal ha skjedd i det lagmannsretten beskriver som «et miljø som hadde et frigjort og liberalt syn på både sex og rusmiddelbruk».

Så skal vi ikke glemme at Drevdal ble dømt til ett års fengsel for ett tilfelle av sovevoldtekt, og at flere av frifinnelsene skjedde under dissens. Dessuten ble 52-åringen dømt til å betale oppreisningserstatning til fem av de fornærmede.

Det siste kan virke merkelig, men årsaken er at det i norsk lov er ulike krav til bevis for skyld og erstatning. Det mest kjente eksempelet er Birgitte Tengs-saken, der fetteren ble frikjent for drapet men dømt til å betale oppreisning.

Dommen må likevel kunne kalles en seier for Drevdal og hans forsvarere. Advokatene hans har langt på veg antydet at deres klient har blitt utsatt for en svertekampanje av kvinnene som anmeldte ham. Blant annet er det pekt på at flere av kvinnene kjente hverandre og snakket sammen før de gikk til politiet.

Men her får de ikke støtte av retten. «Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for at noen av de fornærmede har forsøkt å presse andre til å anmelde eller har forsøkt å påvirke innholdet av andres forklaringer», heter det i dommen.

Likevel er det kanskje grunn til å stille spørsmål ved om #metoo-kampanjen har vært en medvirkende årsak til omfanget av overgrepssaken mot Drevdal. Særlig den omfattende medieomtalen.

#Metoo-kampanjen startet i sosiale medier høsten 2017, omtrent samtidig med at anklagene mot Drevdal ble offentlig kjent. I USA ble den kjente mediemogulen Harvey Weinstein kasted ned fra tronen i løpet av bare en uke, anklaget for trakassering og overgrep av en lang rekke kvinner.

I kjølvannet av #metoo måtte mannlige kulturprofiler, politikere og næringslivstopper over store deler av verden trekke seg på grunn av varslingssaker og upassende oppførsel.

De fleste av dem med rette. Men det finnes også motsatte eksempler. I Sverige ble den kjente journalisten Fredrik Virtanen sparket etter overgrepsanklager, saken endte med at kvinnen som anklaget han ble dømt for ærekrenkelser.

Drevdal-saken ble på mange måter norske mediers «metoo-sak». Og kanskje kan man i etterpåklokskapens lys si at redaksjonene burde ha vært litt mer forsiktige i omtale og omfang da saken sprakk. Politiet var lenge tilbakeholdne med opplysninger, og det var vanskelig å skille faktum fra rykter.

Drevdal ble ikke på noe tidspunkt fremstilt for varetekt, og norske redaksjoner visste derfor lite om styrken i mistankegrunnlaget. Kanskje kunne vi også stått oss på å være tydeligere på å minne om at han faktisk nektet all skyld fra første dag.

Med dommen fra lagmannsretten har han uansett krav på å bli ansett som uskyldig i anklagene han er frifunnet for, og tilsvarende er han dømt som en overgriper i ett tilfelle.

Det gikk ikke mange timene før Drevdals forvarere varslet en anke over erstatningskravet. Hva påtalemyndigheten vil gjøre er fortsatt et åpent spørsmål. Tiden vil vise om landets øverste domstol tar saken til behandling.